Tekst 4.3. Julefest hos vikingene

julefest_hos_vikingene01.mp3
Røde Orm og vennen hans, Toke, har vært på vikingferd til muslimske land i sju år. Nå er de kommet til Danmark og feirer jul hos kong Harald Blåtann. Vi befinner oss rundt år 900 e.Kr.

Nå ble juleflesket båret inn; og hærmenn og høvdinger tidde da de så det komme og trakk pusten dypt og flirte av glede; mange løste på beltet for å være rede fra først av. For vel fantes det folk som hevdet at kong Harald, nå på sine gamle dager, stundom kunne være knipen med sølv eller gull, men aldri var slikt blitt sagt om ham med omsyn til mat og drikke, og minst av dem som hadde turt julen hos ham.

Åtte og førti griser, gjødd på eikenøtter, brukte kong Harald å la slakte til jul; og han brukte si at dersom dette ikke rakk til for hele julen, ble det alltid en god smakebit til hver, og siden fikk en nøye seg med sauer og okser.

julefest_hos_vikingene02.mp3
Kjøkkenfolkene kom to og to i en lang rad, med store, rykende gryter mellom seg; andre har trau med blodpølser. Bordsveiner med lange gaffelspidd fulgte med; og da grytene var satt ned ved siden av bordene, stakk de spiddene i soddet og fisket opp store stykker som ble lagt framfor gjestene etter tur, slik at ingen ble tilgodesett mer enn andre; og til hver ble det lagt en god alen blodpølse eller mer dersom noen ville det. Brødleiver og stekte neper lå i leirfat på bordene; og ved bordendene sto kar med øl, slik at horn og kanner alltid kunne holdes fylt.

Da flesket kom til Orm og Toke, satt de urørlige, vendt mot gryten, og fulgte nøye hvorledes sveinen fisket med spiddet. De sukket av glede da han fikk opp fine stykker bogflesk til dem; og de minnet hverandre om hvor lenge det var siden de sist hadde sittet ved et slikt måltid, og undret seg over at de hadde holdt ut så mange år i et fleskeløst land. Men da blodpølsene kom, fikk de tårer i øynene begge to, og tykte at de aldri hadde fått et skikkelig måltid mat siden de seilte ut med Krok.

julefest_hos_vikingene03.mp3
- Den lukten er best av alt, sa Orm stille.
- Det er timian i, sa Toke med brutt stemme.
Han stakk pølsen i munnen, så langt inn den gikk, og bet av og tygget; så snudde han seg raskt om og nappet i bordsveinen som ville gå videre med trauet, og sa:
- La meg få mer pølse med det samme, dersom det ikke er imot kong Haralds bud; for jeg har lenge lidd vondt i andalusiernes land, der det ikke finnes mat for menn, og det er nå syv julers blodpølse jeg har lengtet etter og aldri f ått smake.
- Med meg er det like ens, sa Orm.
Sveinen lo og sa at kong Harald hadde pølse nok til alle. Han la til hver av dem en lengde av tykkeste slaget, og de kjente seg nå rolige og tok til å spise med alvor.

Nå ble det ikke talt meget på en god stund, verken ved kongens bord eller de andre, unntagen når menn sa fra at de ville ha mer øl eller priste kongens julekost mellom munnfullene.