Tekst 2.4. Koke suppe på en spiker

koke_suppe_pa_en_spiker01.mp3
Det var en gang ei gammal kone som var ganske velholden, men svært gjerrig og uvillig. Seint en ruskete høstkveld kom en vandringsmann til henne og bad å få låne hus over natta.

"Nei," sa den gamle kona, "dette er ingen gjestgivergård."
"Ja men kjære, søte mor," bad vandringsmannen, "Det er så fælt vær ute. Kan jeg ikke få bli likevel og ligge på golvet i stua?"
"Ja, du skal vel få det da," sa den gamle kona.
"Skulle du ikke også kunne gi meg litt mat, kjære mor?"
"Nei, det er da helt umulig," sa hun. "Hvordan skal jeg kunne dele med andre når jeg ikke har noe å spise selv?"
"Nå, det kan vel være det samme," sa vandringsmannen, "bare jeg kan få låne ei gryte. En spiker har jeg selv, og den kan en koke god suppe på."
"Hva for slag? Koke suppe på en spiker?"

Det hadde den gamle kona aldri hørt om. Da spikersuppe måtte være svært så billig mat, ble hun svært nysgjerrig på hvordan den skulle lages. Den kunsten ville hun gjerne lære. Hun for etter gryte og vann.

koke_suppe_pa_en_spiker02.mp3
Vandringsmannen satte gryta på ilden, tok en vanlig tretomsspiker opp av lomma og la den i vannet.
"Det her skal bli ei god og nærende suppe," sa han, "men om en hadde litt mel og litt gryn i den, skulle den bli mye bedre. Men når det ikke finnes, får en klare seg likevel."
"Det finnes vel noe i huset, selv om jeg har det hardt," sa den gamle kona, og vandringsmannen fikk det han trengte.
Han rørte skikkelig om i gryta.
"Det her blir en prektig suppe som en kan by herrer på," sa han.
"Ja, si det!"
"Men med litt melk ble den enda bedre."
"Jaså, sier du det?"
"Ja da, men når det nå ikke finnes noe melk, så får vi greie oss uten."
"Å for all del, det finnes nok litt melk," sa den gamle kona og kom med ei bøtte. Han slo melka i gryta, rørte flittig om og sa:
"Om vi nå hadde litt salt kjøtt og noen gulrøtter og poteter å legge i og litt smør å frese den av med, så skulle det bli ei suppe å by selve kongen."
"Å blå kors," sa den gamle kona, "å by selve kongen på suppe!"
"Jojo men, men når det nå ikke finnes, så."
"Å jo, for den del finnes det vel."

koke_suppe_pa_en_spiker03.mp3
Den gamle kona gav han alt han ville ha, og da suppa var ferdig, tok han opp spikeren, stappa den i lomma og bød den gamle kona å smake.
Ho smakte og smatta.
"Var den ikke god, kanskje?" spurte han.
"Jo, helt nydelig. Tenk at en kan koke så god suppe på en spiker. Det er da merkelig."

Den gamle kona kunne ikke rose kokekunsten hans nok. Og da vandringsmannen ville legge seg til å hvile på golvet, gav hun han heller den beste senga si. Da han skulle gå neste morgen, fikk han en blank riksdaler i vennegave.
"Takk og heder!" sa den gamle kona. "Nå har jeg fått lære meg å koke suppe på en spiker."
"Ja, men det trengs jo noe mer til enn bare spiker," sa vandringsmannen.

Og slik oppstod ordspråket: "Det er ingen kunst å koke suppe på en spiker om en bare har noe å jevne den med."

Tegning: K. Kristiansen